All that I want, all that I need, you got it.

Do you love it?

Jeg er brun. Sånn er det med den saken. Porselensdukka klarte det! Tro det eller ei, og sleng beløpene dere veddet på bordet, for her er jeg altså, brun, frekk og freidig!

Mange ting har skjedd føler jeg. I kanskje noe for høy hastighet (men det er jo slik jeg liker det). Avslutningsfesten for 3mu var en halvsuksé, helt grusomt oppmøte, men jeg følte vi som var der fikk sagt hade til de tre årene i alle fall; det er jeg utrolig glad for. Men såklart er der en ekkel klump i halsen som sier at jeg aldri får se en god del av dem igjen.

Espen dro nettopp. Kom innom Sortland og meg før han skulle til Bestemor. Jeg synes det var maks koselig, jeg! Han er sød og snill, føler jeg. Ikke så mye vondt i den gutten! Slike menn vil norge ha! Jeg tok ham til og med med på vinkveld med jentene mine, og de kan jo være hard kost for noen og enhver, men du taklet det fjongt :3 Jeg håper han finner ut at han vil dele rom med meg, for jeg vil virkelig ikke havne på rom med noen... ikkelikende. Jeg må sende ham et overtalelsesbrev.

Tim og jeg er så like og fjonge, I love it! Turns me on, you know... Jeg håper jeg møter ham når jeg drar på visitt til øyspysen min (som forresten har fått seg kjøtt! <3). Det blir fjongt, men du vet hva man sier om forhåpninger og sånt; ikke ha dem.

Jeg er blitt flink til det, føler jeg. Å ikke ha forhåpninger. Jeg er ikke blitt flink til dette: regninger. Jeg har tre purringer på biblioteket som jeg nekter å betale, ubetalte russeklær, og telefonen min er sperret for utgående kommunikasjon på grunn av manglende betaling av regning. Snart tar de vel strømmen min og.

På tirsdag forlater jeg verden og drar til Bulgaria med pappa og daidda og dama til pappa og datteren til daidda. Jeg skal bli enda brunere. Og jeg håper det ikke blir mer familiedrama som det har vært litt for meget av i det siste, kandusæj. Nå skal du høre;

Hele familien er samla på hytta til pappa for å feire St. Hans. Det er jo fjongt, tenker jeg. Så begynner alle å helle nedpå med både rød og hvit, og dessuten en god del av pappas hjemmebrent som smaker etterbarberingsvann. Det gikk jo som det måtte gå. Jeg har vage minner om alt. Først var alle onkler og tanter helt i hundre og skravlet som gale, så var der noe dansing, så begynte pappa med en lasso som han skulle fange folk i, som han skulle danse med, så dansa han med bestemor og typen, så hoppa onkel og onkel på havet (se: 10 grader celsius i luften, sikkert...) så ble tante sur, og så begynte nachspielet. Gud, hvikket liv. Aina, min søster, hadde da tatt på seg oppgaven å grave seg ned å finne ut av selve roten til Høvefamiliens stolthet som gjorde at vi aldri sa til hverandre hvor glade vi er i hverandre. Gud av meg, hvilket liv, og hvor mange meninger og misforståelser som ble samkjørt og splittet. Det hele endte i en hel tåresuppe uten _like_ så jeg måtte gå av steds midt inni der en plass å ringe Tim. Så kom Aina, snakket litt med Tim, og fikk meg tilbake, og da hadde det visst vært stort oppstyr om meg (for jeg er jo homo, og all denne gla i'ingen måtte jo påvirke meg ca. 1000) så da joinet jeg grinetoget og sa klar for avgang, altså. Jeg gråt med Aina, med bestemor, med tante, med pappa og med meg selv. Godt å få lufta rørene, altså ! Så sånn var det. Også var alle glade i hverandre og gikk å la seg. Bortsett fra tante som enda var sur for at onkel hadde hoppet i havet.

Jeg har det fint med de fleste nå, føler jeg. Tim og jeg har det fint, Espen og jeg har det fint, Øystein og jeg har det alltid fint, familien er fin, vennindene er fine (dog Gudrun er forsvunnet fra jorden for meg og tørker bæsj i Tromsø.) og jorden snurrer.

Også er jeg blond! Det passet ypperlig med at iqen min gikk av på forrige stasjon, føler jeg.

Drøm, og litt sannhet.

Jeg vet at jeg absolutt ikke burde sett Broken Hearts Club alene midt på natt i mangel på noe bedre å gjøre: Værsågo' å sett deg på tutetoget, her, altzå. Så nå, som man er ferdig med filmen, er hele livet mitt, alt som ikke er i livet mitt, men sikkert kommer til å bli det, og alt som aldri kommer til å bli i livet mitt faktisk inni hodet mitt. Hvem sier at jeg ikke kan gjøre to ting på en gang?



Det er så utrolig mange ting ved en selv som man gjerne vil forandre. Jeg gleder meg så til jeg finner gutten som får det til å føles helt greit, og kanskje litt til.

Men så over til drømmen min i natt. Jeg var såklart ute på lørdagskvelden, siste klassefesten og greier, og alt var som det skulle være. Kun halve klassen var ute, typene eller fittene var sure, og alle var halvmugne, og jeg og Gudrun drakk oss gode i gassen på oppsprita ananas og øl. Jeg ble ca. halvparten så full som jeg ville bli. (Hva skjer med at jeg aldri kommer meg til drømmen?) Så overnatter Gudrun hos meg, og jeg husker jeg våkner klokken fem og alt er helt jævlig, se også; sahara i mine lunger og Butcherman Jack i mitt hode. Så, SÅ mine venner, kom drømmen. Jeg er på leirtur eller klassetur eller hvaenn på et helt merkelig sted med masse andre. Også er det slike spesielle menn i Felleskjøpdrakter som går å passer på oss, også er det noe med en sofa... I alle fall skal vi på svømming, og jeg var fyllesjuk i drømmen også! Så jeg ville ikke på svømming, men de kjørte til svømmehallen i bilen (Susanne sier at hver gang jeg drømmer om biler er det en seksuell undermening, fordi hun har lest Sigmund Freuds drømmetydebok. Pervert.) som jeg lå å sov i, så jeg var fly forbanna på de fittene som kjørte bilen avgårde til en helsikes svømmehall. Jeg tror også jeg var litt på russetreffet samtidig, for fittene var de samme fittene som plutselig kom inn i MS Hjørdis, og Vegar var der og. Og Thomas hadde fått sånt rødt hår igjen, som han hadde farget med morens eldgamle hjemmefarve (herregud som han så ut den gang !). Så kommer vi frem til dette svømmelokalet, som er midt inni et kjøpesenter, og jeg går ut av bilen, fordi jeg kjefter videre på fittene, men tjoHEI, jeg er jo halvnaken, kun iført en litt for kort tskjorte, så jeg snur meg for å gå inn i bilen igjen, men svopp, den er vekk. Så går jeg inn i garderoben, som er felleskjønngarderobe, forresten, men jeg vil ikke det heller, så jeg går ut. Og da er jeg inne på Coop. Og der er bestemor. Og hele Coop er bittelite, med bare en liten fruktøy og en gang, så hun ser meg jo med en gang. "Neimen, Ole ! Ole? Æ syns nu det va nokka kjeinnt her! Næh! Ka du spreng rundt i bære ræva ætte?! Fnisfnisfnis!" Så er svømmehallen vekk og jeg er fanget på Coop med bestemor, også våkner jeg, og er tilbake til Sahara i lungene mine.

I dag er ikke kjærlighet bare kjærlighet, slik jeg gjerne vil at det skal være. Det er tusen andre ting, og gjerne litt mer. Men ikke den egentlig, upyntede kjærligheten. Den som vi driter litt i, men vi vet bryr oss om når det først gjelder, og ikke bare fordi vi må. Det er vi vil skal være totalt likegyldig, men som egentlig betyr mest av alt.

Jeg orker ikke være sippehomo som griner over Madonnadokumentarer og Broken Hearts Club, men JODA, det er jeg jo. jeg vil tørre å drømme, men ikke riktig enda. Han må oppdage meg først. Ikke bare halvveis.

Til Kristin

Til Kristin.

Du fortjener nok mye mer enn dette for hva du har klart å lært meg. Da snakker jeg ikke om pusteteknikker eller om den høye f’en, eller om sirkelen jeg stadig må hoppe tilbake i, men hva som skulle til, at ingen kunne gjøre jobben for meg, hvordan jeg måtte være kun Ole på scenen, og hvordan Ole måtte inn i hver enkel strofe, og kanskje gi opp karaoken en stund... Dette er nok hvor de sanne verdiene ligger, og jeg hadde nok ikke sett dem på egenhånd. Derfor er jeg glad at det var akkurat du som ble min sanglærer og ingen andre. Vi har nå hatt det både gøy og trist gjennom disse årene. Vi har vært stressa, syke, fnisete og jeg er så utrolig fornøyd med det. Du gjør en fantastisk jobb på Sortland Videregående, noe jeg har fått erfart, siden jeg har hatt deg i flere fag enn hovedinstrument, hvor man kanskje blir mer privat enn lærer. Dette fortjener du all salutt for. Når man skal lære ett annet menneske å synge, blir man nok tvunget til å gå gjennom hjerteroten, og ikke gjennom hjernen. Det blir ikke det samme som å lære mattematikk, på så utrolig mange måter, og det er vel derfor jeg gir deg en spesiell takk, fra elev til lærer, og ikke til mattelæreren min!

Jeg er fast bestemt på å ta vare på gaven jeg har fått gjennom sangen, som du har sagt jeg må gjøre, selv om jeg ikke kommer til å gå videre med kun sang med det samme innenfor skole. Jeg trenger en pause. Men jeg skal huske hva du har lært meg, og kanskje en dag lære det videre til noen andre, på ett eller annet vis!

Lykke til videre, særlig med alle de heldige elever som kommer til linja i følgende år, og skal ha deg som deres mentor i tre nye år. Ta like godt vare på dem som meg, så blir de nok evig fornøyd.

Jeg kommer til å savne sangtimer på Ø4.

Vi sees!

Ole Elias