Det regner.

Kom nærmere,
jeg må hviske deg noe, sier jeg.
Og du lener deg mot meg og for et lite øyeblikk
kan jeg kjenne varmen din, lukten din,
blodet som pulserer gjennom kroppen din,
og jeg må kjempe for ikke å slå armene om deg
og trekke deg helt inntil meg,
og holde deg der for evig og alltid.
Jeg snakker omstendelig og langsomt,
alt for å få holdt på deg et lite sekund lengre.
Jeg er i drømmenes rike, jeg vil suge meg fast til deg,
trykke min kropp mot din, knyte min sjel til din.
Jeg vil gi deg mitt hjerte, mine drømmer, mitt liv.

Og du svarer meg tilbake.
Leppene dine er bare centimetre fra mitt øre.
Jeg skjelver, pusten din kjærtegner meg,
stemmen din kiler meg i øret.
Hvorfor er det ingenting ved deg som ikke er perfekt?
Hvorfor er det ikke noe jeg kan mislike,
noe jeg ville tenke at ville ha irritert vettet av meg etter hvert?
Leppene skulle jeg ha kysset,
dine øyne er så skjønne,
dine hender er kjærlige.
Jeg tenker hvor vakker du må være når du sover.

Hvorfor kan det gjøre så vondt å være forelsket?
Hvorfor kan ikke du være som meg?

Selv om jeg ønsker deg alt godt, min venn,
tror jeg at jeg kommer til å hate hun som får deg.