Siste runde.

Haha, jeg er der igjen. Livets ironi og jeg har hatt atter en kamp om liv og død og kjærlighet. Man skulle tro man ble for gammel for den slags på et tidspunkt. En annen ting som man kanskje også burde blitt for gammel ting er playing. Playing er et fjongt begrep som burde avskaffes ved guillotine. Går såklart ut på å lede noen til å tro noe i et romantisk forhold som ikke er sant. Et slags stille lovt utopia som ikke eksisterer. Hvem vet. "Det er meg, ikke deg" talen er i alle fall utgått på dato, det er helt sikkert. Men jeg er ganske flink. Jeg klarte å være objektiv igjen. Le av det. Lille paraplygutten er søt, og om vi ikke er ment to be, så kan vi like greit henge litt på veien. De spiller jo brettspill der, jeg vil jo ikke gå glipp av det. Når man har det trivelig sammen, så burde man klare å være voksne. Eller... burde man klare å ikke være voksne?

Klarte akkurat å misse toget mitt igjen. Jeg og Oslo S er gode bekjente nå, skal tro. Det er som om stedet har sett meg i alle sinnstilstander. Skummelt, på et vis.

Meg og deg, Katamari, vi skal alltid ha hverandre. Jeg elsker deg, Øys, siden du tar vare på meg, ved å bare eksistere. Du er litt av hjemme som jeg har tatt med meg. Litt av det gode gamle. Jeg trenger det så hardt. Håper vi ikke ødelegges av å flytte sammen. Det nekter jeg på.

Adieu, Herr Paraply. Jeg vil ikke gi opp.