Katt på hett blikktak

Katten Maggie og meg, vøtt. Two of a kind.

Pupillene hans gikk i ett med resten av øyet. Det fikk meg til å tenke på helt andre ting enn opptaksprøven. Han smalner øynene når han hører etter. Eller når han tenker. Eller når han analyserer. Hvem vet, Herr Paraply.

Året nærmer seg drastisk slutten. Det gjør meg utrolig nervøs. Hva skal jeg gjøre med alle tingene mine? Hvilken skole skal jeg gå på til neste år? Hva skal jeg ta meg til? Hvor skal jeg bo? Hvem skal være vennene mine og hvem skal bare bli vekk i tåka? Skjønner?

Også er BuST ferdig. Gjett tre ganger om det var det tristeste i verden? Ja. De var så utrolig flinke på forestillingen at det var ikke til å tro. De skjønte virkelig at de sa videre til verden noe om moralen i Den Stygge Andungen. Jeg har gjort en bra ting for verden nå, merker jeg! Alt arbeidet ble såklart plutselig verdt det. Det er øyeblikkene man venter på.

I tillegg er jeg inne i en merkelig prosess av noe jeg ikke helt vet hva er om dagen. Selvrealisering, kanskje? Hvem vet. Noe må det være. Jeg må finne ut hvorfor mine venner er mine venner, og hvorfor folk kan tolke mine beste intensjoner til bare å være... irriterende. Tenker mye på hvordan jeg fremstår for andre and all that jazz. Orker ikke en helt sånn "skal bli ett nytt og bedre menneske" outrage, men noe må i alle fall gjøres.

Også får vi se da, paraplyen. Neste uke en gang?