All that I want, all that I need, you got it.

Do you love it?

Jeg er brun. Sånn er det med den saken. Porselensdukka klarte det! Tro det eller ei, og sleng beløpene dere veddet på bordet, for her er jeg altså, brun, frekk og freidig!

Mange ting har skjedd føler jeg. I kanskje noe for høy hastighet (men det er jo slik jeg liker det). Avslutningsfesten for 3mu var en halvsuksé, helt grusomt oppmøte, men jeg følte vi som var der fikk sagt hade til de tre årene i alle fall; det er jeg utrolig glad for. Men såklart er der en ekkel klump i halsen som sier at jeg aldri får se en god del av dem igjen.

Espen dro nettopp. Kom innom Sortland og meg før han skulle til Bestemor. Jeg synes det var maks koselig, jeg! Han er sød og snill, føler jeg. Ikke så mye vondt i den gutten! Slike menn vil norge ha! Jeg tok ham til og med med på vinkveld med jentene mine, og de kan jo være hard kost for noen og enhver, men du taklet det fjongt :3 Jeg håper han finner ut at han vil dele rom med meg, for jeg vil virkelig ikke havne på rom med noen... ikkelikende. Jeg må sende ham et overtalelsesbrev.

Tim og jeg er så like og fjonge, I love it! Turns me on, you know... Jeg håper jeg møter ham når jeg drar på visitt til øyspysen min (som forresten har fått seg kjøtt! <3). Det blir fjongt, men du vet hva man sier om forhåpninger og sånt; ikke ha dem.

Jeg er blitt flink til det, føler jeg. Å ikke ha forhåpninger. Jeg er ikke blitt flink til dette: regninger. Jeg har tre purringer på biblioteket som jeg nekter å betale, ubetalte russeklær, og telefonen min er sperret for utgående kommunikasjon på grunn av manglende betaling av regning. Snart tar de vel strømmen min og.

På tirsdag forlater jeg verden og drar til Bulgaria med pappa og daidda og dama til pappa og datteren til daidda. Jeg skal bli enda brunere. Og jeg håper det ikke blir mer familiedrama som det har vært litt for meget av i det siste, kandusæj. Nå skal du høre;

Hele familien er samla på hytta til pappa for å feire St. Hans. Det er jo fjongt, tenker jeg. Så begynner alle å helle nedpå med både rød og hvit, og dessuten en god del av pappas hjemmebrent som smaker etterbarberingsvann. Det gikk jo som det måtte gå. Jeg har vage minner om alt. Først var alle onkler og tanter helt i hundre og skravlet som gale, så var der noe dansing, så begynte pappa med en lasso som han skulle fange folk i, som han skulle danse med, så dansa han med bestemor og typen, så hoppa onkel og onkel på havet (se: 10 grader celsius i luften, sikkert...) så ble tante sur, og så begynte nachspielet. Gud, hvikket liv. Aina, min søster, hadde da tatt på seg oppgaven å grave seg ned å finne ut av selve roten til Høvefamiliens stolthet som gjorde at vi aldri sa til hverandre hvor glade vi er i hverandre. Gud av meg, hvilket liv, og hvor mange meninger og misforståelser som ble samkjørt og splittet. Det hele endte i en hel tåresuppe uten _like_ så jeg måtte gå av steds midt inni der en plass å ringe Tim. Så kom Aina, snakket litt med Tim, og fikk meg tilbake, og da hadde det visst vært stort oppstyr om meg (for jeg er jo homo, og all denne gla i'ingen måtte jo påvirke meg ca. 1000) så da joinet jeg grinetoget og sa klar for avgang, altså. Jeg gråt med Aina, med bestemor, med tante, med pappa og med meg selv. Godt å få lufta rørene, altså ! Så sånn var det. Også var alle glade i hverandre og gikk å la seg. Bortsett fra tante som enda var sur for at onkel hadde hoppet i havet.

Jeg har det fint med de fleste nå, føler jeg. Tim og jeg har det fint, Espen og jeg har det fint, Øystein og jeg har det alltid fint, familien er fin, vennindene er fine (dog Gudrun er forsvunnet fra jorden for meg og tørker bæsj i Tromsø.) og jorden snurrer.

Også er jeg blond! Det passet ypperlig med at iqen min gikk av på forrige stasjon, føler jeg.