"Æ sa det at: Neida, pærami, det går SÅ FINT!"

Så sitter jeg her, uten stemme og med kingsize gnagsår under føttene og en kropp som verker i alle himmelretninger, og er riktig så fornøyd. Mest av alt på grunn av klappingen. Hoingen. Den uendelige selvtilitten som jeg kjente bruste på innsiden av meg selv.

Sceneteppet går igjen. Jeg vet at det er mitt cue. Jeg skal gjennom teppet, og på andre siden for å få alle til å le av homo-ole. Homole. Jeg skal skrulle meg fra den ene scenekanten til den andre, og håpe på en latter eller to. Jeg hadde ikke forventet det som kom. Jeg tusler ut på scenen og drar dem i gang: "Nei, guri, her er det jo stappe snyte fullt? Kan'ke jeg stjele showe' LITT' da? Jojojo, jeg gjør det jeg!"

Forventningen er i luften. "Hva har Ole funnet på nå da...?"


"Jeg skulle bare fortelle hvor utrooooli' deilig det er å være homo på Sortland Videregående!"
BANG. Jeg mister stikkordene mine, og hele meg blir en stor vassen geléklump, som plutselig innser hvor langt Sortland Videregående sine elever har kommet i forhold til mange andre steder. De heiet på meg. De sa, med alt annet enn ord: Fy faen, så tøff du er Ole, jeg er på DIN side! Jeg har aldri opplevd noe lignende. Dette hadde jeg ikke forventet av Det Sorte Landet. Takk til dere alle.