Meri Kurisumasu!

Jeg tror aldri jeg kommer til å slutte å forundre og imponere meg over livets ironi.

Du kan trygt si at nå er jeg inne i en god periode. Når jeg bare fikk bekreftet hvem jeg kunne få og hva jeg kunne gjøre var det egentlig greit. Hva jeg er gjør hva jeg spiller. Jeg vet at jeg spiller rollene mine litt bedre nå. Kun derfor.

Men det er jo et liv jeg hater, jeg må bare vite at jeg kunne fått det om jeg så hadde valgt det.

Var også på julekonsert med Sissel i går. Gøy nok. Godt å se familien igjen. Merker at Sortland er meget meget langt vekke i forhold til hva jeg trodde. Mamma og Daidda kommer å ser på Alice den tolvte. Jeg gleder meg masse. Og i tillegg vasa jeg rundt i Oslos gater i går, som forresten ble en ganske fuktig aften, og reklamerte om stykket. Hvem vet hvilke folk som plutselig dukker opp... Spennende, spennende.

Fritid er taboo, så jeg må stikke. Kom på Alice. Vi spiller en og en halv uke fra den niende desember. Jeg lover; det blir bra. Det må det bli.

PS; Julenissens lille hjelper: Det var fint!